Aluminium i vannbehandling – hva kan vi lære av hendelsen i Høyanger?

I juni 2026 innførte Høyanger kommune drikkeforbud for rundt 700 husstander tilknyttet Kyrkjebø vannverk etter at det ble påvist for høye nivåer av aluminium i drikkevannet. En gjennomgang av historiske analysedata viste at gjennomsnittsverdiene hadde ligget over grenseverdien helt tilbake til 2011 – med et snitt på 0,54 mg/l og en toppmåling på 0,84 mg/l, mot en grenseverdi på 0,2 mg/l. Folkehelseinstituttet vurderte at nivåene kunne utgjøre en mulig helsefare ved langvarig eksponering, særlig for spedbarn og små barn.

Hendelsen er en alvorlig påminnelse om hvor viktig det er å ha kontroll på aluminium i vannforsyningen.

Vi vet at små vannverk gjør så godt de kan for å levere trygt og godt drikkevann. Men aluminiumskoagulering er ikke alltid rett fram. I dette innlegget skal vi prøve å kaste lys på hvorfor aluminium brukes i vannbehandling og hvordan vi kan sikre lav aluminiumsrest. 

Figur: Faksimiler fra nyhetssaker fra NTB og NRK om de høye aluminiumsverdiene ved Kyrkjebø i Høyanger. 

Hvorfor brukes Aluminium i vannbehandling?

Aluminiumsbaserte koagulanter, som aluminiumsulfat og polyaluminiumklorid (PAX), er blant de mest brukte fellingskjemikaliene i norske vannverk. Norsk overflatevann er ofte humusrikt, med farge og løst organisk materiale (NOM) som må fjernes før vannet kan desinfiseres og distribueres. Koagulering med aluminium destabiliserer partikler og humusstoffer slik at de klumper seg sammen til fnokker som kan skilles ut ved sedimentering, flotasjon eller filtrering.

Riktig utført er dette en trygg og svært effektiv prosess. Men prosessvinduet er smalt, og feil driftsbetingelser kan gi forhøyet restaluminium i rentvannet – aluminium som følger med ut på nettet i stedet for å bli sittende i fnokkene og fjernet i filtrene.

Hvilke faktorer er avgjørende for god aluminiumskoagulering? 

pH er den viktigste enkeltparameteren. Aluminium har lavest løselighet i et relativt smalt pH-område(se figur), typisk rundt pH 5,8–6,5 for humusfjerning med aluminiumsulfat og høyere for enkelte PAX-produkter. Ligger pH utenfor dette vinduet – enten for lavt eller for høyt – øker andelen løst aluminium, og restverdiene i rentvannet stiger. Selv om koagulentdosen settes ned, kan aluminiumsreste øke dersom pH-en faller utenfor pH-området. 

Riktig koagulantdose. Dosen må tilpasses råvannskvaliteten, spesielt fargetall, NOM-innhold og turbiditet. Underdosering gir dårlig fnokkdannelse og gjennomslag av farge og organisk stoff; overdosering gir unødig kjemikalieforbruk, mer slam og økt risiko for restaluminium. Fordi råvannskvaliteten i norske kilder varierer med nedbør, snøsmelting og årstid, må dosen justeres løpende – ikke settes én gang og glemmes.

Mange koagulanter inneholder syre som også bidrar til endret fellings-pH, som kan føre til at vannverket havner utenfor optimalt pH-området. Dette samspillet mellom pH-justering og koagulantdose er hovedutfordringen i norske aluminiumsfellingsanlegg. 

I tillegg er filtreringssteget (der tilsatt koagulant også fjernes)  og overvåkning kritiske steg for å oppnå god fjerning. 

Figur: For at aluminiumsfellingen skal fungere optimalt, må pH-en være innenfor riktig pH-område. Dette området kan variere både mellom vannverk og type koagulant. 

Aluminium kan også komme fra råvannet 

Råvann kan også inneholde relativt høye nivåer av aluminium. I Kyrkjebø ble det opplyst at råvannet hadde et aluminiumsnivå på rundt 0,18 mg/l – tett oppunder tiltaksgrensen allerede før behandling. Aluminium er et av de vanligste grunnstoffene i jordskorpen, og i sure, humusrike nedbørfelt kan naturlig utløst aluminium gi betydelige konsentrasjoner i kilden. Da må vannbehandlingen dimensjoneres og driftes for å fjerne aluminium, ikke bare unngå å tilføre det. Det stiller enda strengere krav til pH-optimalisering, fellingsprosess og filterdrift. Ofte kan aluminium i råvann fjernes effektivt ved hjelp av aluminiumskoagulanter. 

Hva bør vannverkseiere gjøre nå? 

Mattilsynet er tydelige på at det er vannverkenes ansvar å sørge for at drikkevannet er trygt. Erfaringene fra Høyanger peker på noen konkrete tiltak alle vannverk som bruker aluminiumskoagulering – eller har aluminiumsholdig råvann – bør vurdere:

• Gå gjennom historiske analysedata for aluminium og se etter trender, ikke bare enkeltoverskridelser. 
• Verifiser at pH i fellingstrinnet faktisk ligger i optimalområdet under alle driftsforhold, inkludert flom og snøsmelting. 
• Etabler rutiner for løpende dosetilpasning basert på råvannskvalitet. 
• Kontroller filterdrift og spylepraksis. 
• Ved høye restaluminiumsverdier bør det undersøkes slamdannelse på nettet. 
• Og ikke minst: sørg for at avvik følges opp med årsaksanalyse og tiltak – ikke bare registreres.

Drikkevannsforskriften setter grenseverdien for aluminium til 0,2 mg/l, men god praksis er å ligge med god margin under. Mattilsynets veileder for drikkevannsforskriften anbefaler ikke overstige 0.15 mg/l Al dersom Al-koagulant benyttes. Mange vannverk styrer mot restaluminum rundt 0,05 mg/l eller så lavt som mulig som internt mål.

Optiva kan hjelpe 

Optiva bistår vannverk med prosessgjennomgang, optimalisering av koagulering og pH-styring og fullskala doseringsforsøk, gjennomgang av analysedata og etablering av gode overvåkings- og avviksrutiner. En uavhengig gjennomgang av fellingsprosessen er en rimelig forsikring – både for vannkvaliteten, for abonnentenes helse og for tilliten til vannverket.

Ta kontakt med oss for en uforpliktende prat om aluminium og prosessoptimalisering i ditt vannverk.